Midtsommernatten er tykk av røyk, blomsterduft og løfter. Beltanebålene brenner rundt oss som pulserende hjerter. Jeg danser med nakne føtter i det duggvåte gresset, hår og hofter i vill bevegelse, som om jeg alltid har vært her. Ilden speiler seg i øynene mine – og i hans.

Han står der, vikingen, som hentet ut av en drøm. Blikket hans er mørkt, sultent. Han trenger ikke si et ord. Jeg kjenner det i kroppen før han rører meg – lysten, varmen, urgammel som jorda vi står på.

Han tar meg i armene sine med en kraft som river meg ut av tiden. Vi faller ned i det høye gresset mellom flakkende fakler. Der, midt mellom stjernene og flammene, smelter vi sammen – som om våre sjeler alltid har kjent hverandre. Hendene hans utforsker meg uten hast, men med glødende intensjon. Jeg stønner navnet hans – et navn jeg aldri har hørt før, men som smaker av blod og honning.

Og i det vi beveger oss mot klimaks under åpen himmel, vet jeg: dette er ikke fantasi. Dette er et minne.

Et eldgammelt, syndig minne.

Martine