Hun sto der, vinden lekende over hennes kropp som en usynlig elsker. Det røde stoffet fra kjolen danset rundt henne, som flammer som aldri brant ut. Hennes hår, mørkt og silkemykt, fløy mot vinden, men det var øynene hennes som holdt meg fanget – dypt, intenst, som om de bar på alle hemmeligheter i verden.

Hun løftet hodet, og vinden, som om den forsto sin oppgave, begynte å leke med hennes bryst. Stoffet strøk lett over henne, avslørte og skjulte på samme tid, som et uendelig spill. Hver bevegelse, hver krusning i luften var som et stille løfte om noe mer, noe dypere. Det var ikke bare vinden som rørte henne; det var hele universets pust, et møte mellom henne og naturens kraft.

Jeg kunne ikke se bort. Hennes smil, svakt og utfordrende, fortalte at hun visste hva hun gjorde, visste hvordan vinden bar hennes skjønnhet ut i verden. Og i det øyeblikket var hun selve symbolet på frihet, lidenskap og utemmet kraft.

Han er nå veldig spent på hva som venter ham videre og håper at han kan finne mange flere vakre steder på kroppen hennes.

Martine