Føler meg selv…

Selv om kvelden er stille, er det som om hver berøring vekker en indre flamme. Fingrene mine glir lett over huden, som om de utforsker et landskap som er både kjent og ukjent. Hver kurve, hver linje, føles som en hemmelighet som bare jeg kjenner, men som alltid venter på å bli oppdaget igjen.

Huden er varm under mine hender, pulsen øker litt når jeg trekker dem langs sidene, følger rytmen av pusten min. Pusten blir dypere, langsommere, som om kroppen vil snakke tilbake til meg. Jeg lar hendene mine hvile på hoftene et øyeblikk, kjenner styrken i musklene under, og så lar jeg dem vandre videre. Over magen, oppover, til brystet, hvor hjertet slår rytmisk, fast, som et ekko av noe urgammelt.

Jeg lukker øynene og lytter til mitt eget indre, til summingen av blodet som strømmer gjennom meg, til varmen som sprer seg, sakte men sikkert. Det er en reise, et dykk inn i meg selv, der hver berøring er en bekreftelse på at jeg er her, levende, pustende, følende.