Hun lå der, bar og varm, dekket av frukt – fersken, jordbær, fiken, dryppende av sødme. Hun så på ham med mørke øyne og sa: Spis meg. Del meg.

Han smilte, og inviterte vennene sine nærmere. Ingen ord, bare pust, lengsel, lyst. De bøyde seg ned, plukket med lepper, med tunge – smakte på henne som om hun var en helligdom av begjær.

Saften fra fruktene blandet seg med hennes duft, hennes varme. Hver bit vekket henne, fikk henne til å stønne lavt, dype toner som rørte ved selve luften i rommet.

Han kysset henne til det ikke fantes grenser igjen – mellom kropp og frukt, mellom henne og dem. Hendene deres gled over huden hennes som om de leste et dikt skrevet i varme.

Hun lo, en dyp latter som steg fra bekken av nytelse. Og så ga de seg hen, hun og han, i et tempo som var både rått og ømt.

I nattens glød var hun alt – bord, frukt, flamme – og han en villig tilbeder.

Martine