Ved bredden sto han, lyden av bølgene fulgte hans hjerteslag. Med hvert blikk han kastet på det glitrende vannet, kunne han se henne – havfruen som gled med en eleganse som overgikk hans fantasi. Kroppen hennes var en sammenflettet symfoni av skjør glans og flytende bevegelser, det sølvfargede håret falt som bølger over skuldrene hennes, mens hun snurret rundt i det kjølige vannet. Øynene hennes, dype og uforståelige, syntes å merke ham, selv om hun ennå ikke hadde fått øye på ham.

Han holdt pusten da hun med en flytende bevegelse hevet armene, og vannsprutene perlet fra kroppen hennes mens solen malte et glitrende skjær over huden hennes. Bevegelsene hennes, så myke og likevel kraftfulle, tente et begjær i ham han ikke kunne sette ord på – som en lengsel dypt forankret i ham.

Med hvert steg hun tok nærmere bredden, følte han begjæret hun vekket i ham. Hennes tilstedeværelse var berusende, skjønnheten hennes hypnotiserende. Et øyeblikk av uberørbarhet, og likevel var han sikker på at hun allerede hadde merket ham – i det flimrende spillet av vann og lys.Et øyeblikk som han altid har i tankene..

Martine