Månen speilet seg i bølgene da jeg steg opp fra havets dyp – halvt kvinne, halvt hav. Skjellene glitret på huden min, salt og sølv, og jeg ventet. Så kom han. Fiskeren. Sterk, solbrun, med øyne som leste horisonten og hender som kjente havets rytme. Han dro meg varsomt opp i båten sin, blikket hans flakket mellom frykt og begjær.

På stranden la han meg ned i sanden, våt og varm. Hjertet hans dunket raskt, som om han visste at dette øyeblikket ikke tilhørte denne verden. Fingrene hans gled over meg som tidevannet, myke og utforskende. Jeg svarte med kyss, med bevegelser som bølgene – dype, langsomme, uendelige.

Vi elsket under stjernene, mens havets sang blandet seg med våre stønn. Min hale ble til ben i hans favn, kroppen min åpnet seg som en blomst i natten. Ingen ord ble sagt, bare begjær. Bare kropp. Bare nå.

Da solen steg, forsvant jeg med tidevannet – men han vil alltid huske lukten av salt hud, smaken av hav, og den natten da han elsket en havfrue.

Martine