Hun ser seg selv

Hun står foran speilet, naken i det myke morgenlyset. Øynene hennes vandrer over kroppen – den runde magen, hofter som hun synes er for brede, små strekkmerker som minner henne om tiden. Hun sukker stille. Hun ønsker seg en annen kropp, en “bedre” fasong – fastere, strammere, perfekt.
Han kommer bak henne, stille som en pust, og legger hendene på hoftene hennes. Hun vil dekke seg til, men han hvisker: Ikke gjem deg.
Blikket hans møter hennes i speilet, fullt av varme, begjær og noe dypere – tilbedelse. Fingrene hans følger konturene av kroppen hennes som om hun var et kunstverk. Denne kroppen… den bærer din historie. Den er myk på de riktige stedene. Den er deg. Og jeg elsker alt ved den.
Han kysser skulderen hennes, sakte. Hendene hans utforsker henne med ømhet og lidenskap, som om han beundrer et hellig tempel. Hun kjenner noe forandre seg inni seg – et frø av aksept, av lyst, av stolthet.
I hans blikk er hun ikke nesten vakker. Hun er fullkommen. Ønsket. Elsket.
Og for første gang på lenge, smiler hun til sin egen refleksjon.