Hun sitter alene i stua, innpakket i et tykt ullteppe, mens kulden utenfor knitrer mot vindusrutene. Høsten er tung og mørk, og hun kjenner den kalde stillheten som omgir henne. Men i tankene reiser hun langt vekk, til et sted der sola brenner på himmelen, og varme bølger slår mot hvite sandstrender. Hun kan nesten føle den varme sanden mellom tærne, høre lyden av måker som skriker over hodet hennes, og kjenne lukten av saltvann.

I fantasien dukker en mystisk fremmed opp – en mann med solbrun hud og et smil som får henne til å glemme alt annet. Sammen går de langs stranden, hånd i hånd, mens solen sakte senker seg mot horisonten og bader dem i et gyllent lys. De deler blikk fulle av lengsel og spenning, og hun kjenner hjertet slå litt raskere.

I dette øyeblikket finnes ingen høst, ingen kulde, bare sommer, varme og kjærlighet. Hun smiler for seg selv, mens virkelikheten gradvis trekker henne tilbake til kulden utenfor.Men hu vet at so lenge hu kan drømme ,vil sommeren altid være innen rekkevide…

Martine