Hun satt i den dype lenestolen, kledd i svart silke som formet seg perfekt rundt hennes kropp. Øynene hennes var som is, men det var en brann bak dem – en brann som han kjente så altfor godt. Han knelte foran henne, blikket ydmykt senket. Hun hadde gitt ham en ordre, og han våget ikke å nøle.

“Se på meg,” sa hun, stemmen lav, men uhyre kraftfull. Han løftet hodet langsomt, nesten som om det var en gave han ikke fortjente. Hennes smil var kaldt, men hun visste hvor mye makt hun hadde over ham. Hun lente seg fremover, fingrene hennes streifet kinnet hans, før hun grep haken hans bestemt.

“Du tilhører meg,” sa hun, med en tone som ikke inviterte til protest. “Hver handling, hver tanke, hver drøm.” Han nikket lydig, hjertet bankende raskt. Hun lot ham vente, nytende hvert sekund av spenningen.

Hun reiste seg til slutt og gikk sakte rundt ham, hælene hennes klikket mot tregulvet. Han kjente pusten hennes i nakken før hun hvisket: “Du skal adlyde – ellers vet du hva som venter.”

Han hvisket kun ett ord tilbake: Ja,Madame …

Martine