November…

Hun kommer inn døren, dryppende våt etter en lang spasertur i novemberregnet. Den kalde vinden har etterlatt kinnene hennes røde, og regnet har gjennomvåt jakken. Hun sparker av seg skoene og henger fra seg jakken, før hun går rett inn på badet. Han står i gangen og ser etter henne, fascinert av roen i bevegelsene hennes, selv når hun er gjennomfrossen.

Dusjen skrus på, og damp fyller snart rommet. Gjennom en liten åpning i døren kan han skimte henne, hvordan hun lar varmt vann renne over kroppen, skyller bort kulden og regnet. Hun beveger seg rolig, nesten meditativt, og lukker øynene mens vannet renner nedover ansiktet. Etter dusjen tørker hun seg med et mykt håndkle, og tar seg tid til å pleie huden med duftende krem. Bevegelsene hennes er varsomme og omsorgsfulle.

Han trekker pusten dypt, nesten hypnotisert av den stille skjønnheten i øyeblikket. Hun har ennå ikke merket at han ser på henne, men det spiller ingen rolle – for ham er det nok å være til stede, å få ta del i denne stille, nesten hellige scenen, selv på avstand.