Penselen gled sakte over hennes bare hud, etterlot seg kjølige strøk av blått, rødt, gull. Hendene hans dirret svakt, ikke av usikkerhet, men av begjær – et kunstnerisk, rått begjær som vokste i brystet hans. Hun lå der foran ham, som et levende lerret, øynene halvveis lukket, leppene lett adskilt.

«Fargen smelter inn i deg,» hvisket han, stemmen hes.

Hun svarte ikke, bare pustet dypere idet penselen beveget seg over kragebeinet, videre nedover halsgropen. Han la den fra seg, dyppet fingertuppene i malingen og gled dem over skuldrene hennes. Hud mot hud, maling mot varme.

«Du er kunst,» sa han.

Hun lente hodet tilbake, ga seg hen til berøringene. Malingen blandet seg med kroppens varme, ble til noe mer enn farger – en elektrisk forbindelse, en usynlig lenke mellom dem.

Han kunne ikke lenger skille kunst fra begjær, skapertrang fra rå tiltrekning. Fingrene hans fulgte fargenes vei, og da hun åpnet øynene, var det ikke lenger kunst han ville skape. Det var henne han ville male – med kyss, med hender, med seg selv.

Maleriet kunne vente.

Natten tilhørte dem.

Martine