Tungen

Stillheten lå som et teppe over rommet, bare avbrutt av den rytmiske lyden av pust. Hun lå med øynene halvåpne, huden varm av forventning. Han knelte mellom lårene hennes, blikket hans fylt av en andakt som kun de sanne tilbedere kjenner.
Leppene hans beveget seg med sakte, målrettet presisjon – som om han leste et språk kun kroppen hennes forsto. Hver berøring, hver sirkel, tegnet en bønn i kjøtt og nerve. Hun kjente hvordan bølgene bygde seg opp, én etter én, hver sterkere enn den forrige.
Tungen hans beveget seg med ømhet og kraft. Fingrene hvilte på hoftene hennes, holdt henne fast i virkeligheten mens resten av henne svevde. Det var som om hele hennes vesen ble lokket frem, smeltet i hans nærvær.
Hun kom som vinden over havet – stille først, så med en storm av varme, skjelvende sukk og et hult rop. Kroppen buet seg som buen på en harpe, og hele rommet vibrerte med ekkoet av hennes utløsning.
Da hun åpnet øynene, så hun ham. Hans lepper fuktige, blikket rolig. Mellom dem – en taus forståelse: Han hadde tilbedt henne med tungen som sitt eneste alter.